av sukkersyke | 5. oktober, 2010  

Pizza-straffen

 

Det er utrolig hvor mye pizza kan slå ut på blodsukkeret.

Lørdag, for tre dager siden, spiste jeg pizza – for første gang på over to måneder. To måneder på lavkarbo ble nemlig feiret med pizzabuffet.

Og pizzaen ga umiddelbart utslag på blodsukkermålingen. Allerede dagen etter var verdiene gått opp ett prosentpoeng fra normalt nivå – og der har det ligget også de to neste dagene.

I morges (jada, jeg er tidlig oppe i dag dersom du ser på klokkeslettet for når dette innlegget er skrevet) var blodsukkeret 6,9 fastende – nesten ett prosentpoeng over normalen på litt over 6.

Dette viser meg hvor mye lyst brød – som det jo gjerne er i disse pizzaene – har å si for blodsukkeret.

Det viser meg også at blodsukkerstigningen er omtrent den samme etter pizza som etter kake. OK, pizza er godt – men må jeg velge, ja da velger jeg heller en kake når jeg skal skeie ut…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 2. oktober, 2010  

To måneder på lavkarbo ble “feiret” med pizza

 

I to måneder har jeg vært på lavkarbo. Blodsukkeret er bare så bra, men hvor pokker blir vektnedgangen av?

1. august begynte jeg altså på lavkarbo. Utslaget på blodsukkerverdiene var sjokkerende. Allerede dagen etter hadde det fastende blodsukkernivået sunket merkbart, og etter tre dager droppet jeg tablettene mot høyt blodsukker (metformin).

Alle som snakker varmt om lavkarbo, forteller at det ikke bare er blodsukkeret som skal bli bra. Også vekten skal minke. Selv om man spiser masse fet mat.

Men for meg har det ikke vært vektnedgang. Jeg var 97,5 kilo 1. august. 1. september var jeg 96,5, bare én kilo.

Jeg trodde det skulle være på grunn av litt for mye peanøtter inntatt på kveldstid. Så de kuttet jeg ut fra 1. september, og startet samtidig en vektkonkurranse med en kamerat som ekstra motiv. Men vektnedgangen har dessverre stoppet opp. Nå er jeg på 96,0 kilo – og det er mye mindre enn jeg trodde jeg skulle gå ned. 1 1/2 kilo er ikke mye på to måneder.

Så hvor pokker blir det av vektnedgangen?

Jeg som så gjerne vil se 8 først på vekta. Altså 89,5 kilo, eller mindre.

Uansett, jeg er ikke så feit. Kraftig benbygning og en del muskler veier jo endel. Så for meg er tross alt det viktigste at blodsukkernivået er lavt. Jeg har et gjennomsnittlig fastende blodsukker på 6,11 med lavkarbo, uten tabletter. Før, med tre tabletter daglig og uten lavkarbo, var gjennomsnittet 6,58.

Jada, jeg er nøye – jeg fører alt inn i excel – og har full kontroll. Det er heller ikke mange dagene jeg glemmer å måle blodsukkernivået.

I løpet av disse to månedene har jeg hatt fire dager hvor jeg har spist søtsaker. Ikke bra, men litt må man unne seg. For jeg har overhodet ikke spist poteter, brød, pasta eller ris – før i dag.

Egon pizza

I dag “feiret” jeg med pizza på Egon med barna mine – som litt storøyd så at pappa spiste pizza på Gud vet hvor lang tid.

Merk deg at jeg skriver “feirer” i gåseøyne. En hovedårsak er jo at det er vanskelig å få tak i lavkarbo på restauranter og kafeer. Joda, man kan spørre etter salat i stedet for poteter eller ris. Og man kan spise suppe.

Men suppe spiste jeg i går på restaurant – så i dag ble det altså pizza. Også litt fordi det var på tilbud.. Lavkarbo-mat koster jo penger.

Det blir imidlertid spennende å se hva blodsukkeret er på i morgen tidlig. Hvor mye stiger fastende blodsukker på grunn av pizzaen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 26. september, 2010  

Kirkekaffe, det er godt det

 

Hvis du ikke går ofte i kirken – og ikke har barn som synger i kirkekor, skal jeg lære deg en ny definisjon av kirkekaffe: Forskjellen på ordentlig kirkekaffe, og vanlig kirkekaffe. Jeg har vært på begge deler, og både ordentlig kirkekaffe og vanlig kirkekaffe er en lidelse.

I dag er det søndag, og mine barn har sunget til gudstjeneste i Nordre Ål kirke på Lillehammer, som de gjør noen søndager i året. Da må selvsagt far være med, for å se på solosang og korsang med mine håpefulle.

Jeg er ingen kirkegjenger. Jeg har vært utmeldt av statskirken fra jeg kunne gjøre slikt selv (15 år gammel), og jeg er altfor realistisk til å tro på fødselen, oppstandelsen og mye av det som kirken står for.

Men, kirken er tradisjon - en god tradisjon i et samfunn som blir stadig mer dratt i andre retninger. Det er også hyggelig i kirken. Det er varme, og det er trivelig. Også har hverken jeg, barna mine eller noen andre noe vondt av å høre “om Gus og Jesus og alt sånt”, som barn sier så enkelt, greit og treffende.

Derfor går jeg altså i kirken noen ganger i året. Og på kirkekaffen etterpå. Som altså er en lidelse. Også i dag. Bare se her:

26092010191

Det er sånne bord som virkelig er et problem for oss diabetikere…

Det er sååå fristende. Det er så godt. Når man vet at det er det lokale bondekvinnelaget står bak, behøver man ikke engang tvile på at det smaker.

Så barna mine spiste for meg. Det vil si seks-syv kakestykker hver.

Det er forresten dette som er ordentlig kirkekaffe. Med ordentlige kaker. Skikkelig ordentlige.

Vanlig kirkekaffe? Ja det er med bare kaffe og noen tørre kjeks. Og det smaker ikke så godt, hverken for diabetikere eller andre.

Det er barna mine som har lært meg forskjellen på vanlig kirkekaffe og ordentlig kirkekaffe. Heldigvis for barna mine er det nesten alltid ordentlig kirkekaffe når barnekoret opptrer i gudstjenesten.

Jeg nøyer meg med kaffe. Ordentlig kaffe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 20. september, 2010  

Hva spiser man på 7-Eleven?

Kroppen min har det bra med lavkarbo. Et kosthold med lite karbohydrater holder blodsukkeret mitt i sjakk. Men det er jammen utfordringer…

Jeg reiser endel i jobb. Og når jeg er langt unna kjøleskapet hjemme, og ikke har lyst til å spise opp hele dietten og mer til på restaurant, har jeg mange ganger fått problemer.

For hva spiser man egentlig på 7-Eleven?

7-Eleven

Ikke kan jeg putte i meg boller eller kaker. Ikke pizza, ikke pølse i brød, ikke calzone, ikke såkalte sunne brødskiver. Egentlig ingenting – bortsett fra de altfor dyre peanøttene. Nøtter er jo bra for oss på lavkarbo. Men mett blir jeg ikke, uten å bli kvalm – og dessuten er det altfor mange kalorier.

Nei, hva p… spiser man på 7-Eleven, eller for den saks skyld på Narvesen, Mix, Deli de luca, eller på Statoil, Shell eller Esso?

Salatene inneholder som regel pasta – og “bare” en salat er ikke nok – i hvert fall ikke for meg.

Så igjen: Hva spiser man? Hva i all verden spiser man?

Jeg har snudd i døra til 7-Eleven flere ganger. Og heller gått på Kiwi og kjøpt Skyr-yoghurt, litt nøtter, en frukt eller to, og litt ost og skinke.

Alternativet er skikkelig restaurant. For også på Peppes og lignende er det jo bare høykarbo. Ingen fiskesuppe der…

Alternativet er å planlegge. Ja, planlegge. Fedon Lindberg skriver mye om at vi diabetikere og andre lavkarbo-mennesker må få oss matlaging som hobby. Det innebærer blant annet å planlegge neste dag hjemme. Koke noen egg, skjære opp salat, ost og skinke. Legge det dandert og fristende i en boks, som settes i kjøleskapet til morgenen etter.

Jeg har begynt å gjøre det. Lage meg en fristende lunchpakke. Cluet er selvsagt å finne et kjøleskap der jeg er, slik at maten fortsatt er fristende og god når jeg skal spise den.

Og er det ikke kjøpeskap i nærheten, kan matboksen gjerne settes i en vindusåpning – i hvert fall når det ikke er høysommer ute.

Joda, Fedon, også for meg er mat i ferd med å bli hobby…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 15. september, 2010  

Vektkonkurranse…

 

Vi mannfolk kan være tåpelige. Vektkonkurranser er en tåpelighet jeg holder på med nå… Og ikke går det så bra heller…

02092010162

Se på bildet, og fokuser på 96,5 kilo. Det er det jeg veide 1. september. Da startet jeg nemlig en vektkonkurranse med en kamerat.

Dette er vel tredje gangen vi gjør noe slikt, jeg og han. Konkurransen denne gangen handler om å gå ned seks kilo før lillejulaften. Altså halvannen kilo i måneden, sånn cirka.

Første gang vant han, andre gang greide ingen av oss målet – og nå håper jeg å vinne.

Og seks kilo er jo overkommelig, og spesielt når jeg går på lavkarbo og min konkurrent ikke gjør det.

Jeg har nemlig gått på lavkarbo siden 1. august. Da veide jeg 97,5, og jeg trodde jeg skulle rase ned i vekt. Men selv om jeg har vært kjempestreng, og ikke spist noe brød, poteter osv, gikk jeg bare ned en eneste kilo den første måneden.

Kanskje årsaken er mye peanøtter, tenkte jeg, og kuttet ned på det også etter 1. september. Og joda, de neste dagene gikk jeg ned i 95,5 – men er nå tilbake på 96,5.

Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig, selv på lavkarbo???

Etter seks uker på lavkarbo er blodsukkernivåene mine svært gode. Jeg har et gjennomsnittlig fastende blodsukker på 6,15, og det varierer stort sett mellom 5,6 og 6,4, med noen avvikende målinger på rundt 5 og rundt 7.

Så blodsukkernivåene er altså gode, men ikke vektnedgangen. Jeg er 183 cm, og kraftig bygd med enda kraftigere benbygning. Derfor det er er litt naturlig at jeg er nesten 100. Men jeg har vært noen og åtti i voksen aldri, og vil gjerne dit igjen. I hvert fall se 80-tallet.

Men fy såren så vanskelig det er, selv med en vektkonkurranse gående.

Vi menn er jo slik bygd at vi helst ikke vil tape. Derfor er det bare to ting å gjøre: Fortsette å spise sunt. Og komme seg ut og trene.

Nå drar jeg på kveldens treningstur…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 28. august, 2010  

Birken med diabetes

 

I ettermiddag lå jeg på sofaen og syntes synd på birkebeinerne på TV-skjermen. Og plutselig kom det noen blide diabetikere i TV-ruta.

Jeg bor på Lillehammer. Der hvor innkomsten for Birkebeineren er.

I dag har det definitivt ikke vært sommer her. Striregn, høljeregn, styrtregn, tåke, kaldt, guffent. Akkurat samme vær som under fjorårets Birkebeinerritt. Derfor ble ettermiddagen tilbrakt foran fjernsynet, i stedet for langs løypa.

Og mens jeg satt og så på alle de trøsteløse deltakerne som var mer skitne enn rene, dukket det plutselig opp et par blide, fornøyde deltakere. Joda, også de var skitne og slitne. Men de strålte mye mer enn de andre deltakerne. “Klart vi kan!” var mottoet deres.

28082010142

Gjengen fortalte NRK-reporteren at de alle har diabetes, og at de sykler Birken med jevnlige målinger av blodsukkeret underveis. De vil bevise at selv diabetes 1-pasienter kan sykle Birken.

Jeg trener litt jeg også. Faktisk en god del. Men jeg er ikke i nærheten av å sykle Birken. Og i hvert fall ikke på dager med grisevær.

Diabetes-birkerne blogger om seg selv (http://troendelagdiabetes.no/troendelagdiabetes753_no/blogg_1/), og der ser jeg de planlegger flere turer fremover.

Så bra! Så imponerende.

Sist vinter fikk en svensk landslagsløper i langrenn mye oppmerksomhet fordi han har diabetes 1, men likevel er i verdenstoppen i langrenn.

Robin Bryntesson

For oss som har diabetes, må Robin Bryntesson være eneste grunnen til å heie på svenske medaljer i langrennsmesterskap…

I en artikkel på sidene til det svenske diabetesforbundet (http://www.ungdiabetes.se/?n=190&c=0&f=yes) sier han at det kreves så mye mer å være skiløper og diabetiker, enn å bare være skiløper.

Jeg tar av meg hatten for Bryntesson og Birken-diabetikerne…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 27. august, 2010  

Kake i stedet for poteter og brød

 

Den siste uka har det vært to bursdager hjemme hos oss. Derfor har jeg prøvd et eksperiment: Fortsatt lavkarbo, men litt kaker. Det gikk bedre enn jeg trodde.

 

Etter tre uker på lavkarbo, uten hverken ris, pasta, poteter, brød eller korn, satte jeg av forrige fredag til en liten kakedag.

På disse tre lavkarbo-ukene har jeg hatt et gjennomsnittlig fastende blodsukker på 5,8 om morgenen. Så sist fredag disket vi opp med kake, is og sjokolade hjemme hos oss. Morgenen etter var blodsukkeret blitt 6,8 – og der har det stort sett holdt seg i en uke nå.

For dessverre ble det ikke bare den fredagskvelden med kake. En bursdag på mandag og enda en på onsdag førte til litt kaker da også, slik at jeg faktisk har spist kake på tre av de syv siste dagene.

Ikke bra, selvsagt. Men det som virkelig er bra, er at blodsukkeret har vært mye mindre høyt enn jeg trodde.

Før lavkarbo-tiden var det godt over syv etter litt søtsaker, selv om jeg knasket tre metformin-tabletter hver dag.

Nå, derimot, har det ligget på knapt syv i en uke med tre “kakedager”.

Jeg tenker som så at jeg heller vil ha en kake nå og da enn brød og poteter hver dag. Det viktige er bare at det ikke blir for ofte. Tre kakedager på ei uke er definitivt for ofte, så neste gang jeg skal spise kake nå er først 26. oktober – på bursdagen til datteren min.

Men den siste ukas erfaringer gjør meg enda mer overbevist om at diabetes ikke er en sukkersykdom, men en karbohydrat-sykdom…

Nå er det fredag, og aldri en fredag uten Norge rundt. Hehe, jeg mener selvsagt aldri en fredag uten rødvin. Spesielt for oss diabetikere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 22. august, 2010  

Frokost – en selvfølge

Jeg har aldri skjønt meg på folk som ikke spiser frokost. Selv i midt tidligere så usunne liv spiste jeg frokost hver dag.

Riktignok var ikke frokosten min alltid den sunneste. Jeg kunne ofte spise for eksempel nugatti til frokost. Ikke én skive, men både to og tre. Og flere til, om lysten var stor.

Nugatti

Med diabetes 2 er nugatti virkelig fy,fy. Jeg spiser det aldri. Men det står i kjøkkenskapet hjemme hos oss. Til glede for min sønn og min kone – og den sist innkjøpte boksen er nesten blitt tømt på ei uke av de to søtmonsene…

Men tilbake til frokosten. Opplysningskontoret for frukt og grønt har fått mye reklame i et oppslag i VG i dag (http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10044487) om at frokostspisere spiser sunnere, mer frukt og mer grønnsaker.

Frokostdropperne har en mer usunn livsstil, viser en undersøkelse.

Jeg tror det stemmer. En venn av meg spiser aldri frokost. Lite lunch også. I stedet spiser han en kjempestor middag når han kommer hjem fra arbeid, og ligger mye av kvelden på sofaen stappmett og kanskje også småuvel.

Usunt. Skikkelig usunt det der.

Før spiste jeg tre måltider om dagen. Men med diabetes 2 i kroppen forsøker jeg å spise fem. Noen ganger blir det seks, andre ganger fire. Men jeg får i hvert fall i meg flere enn tre målitder om dagen.

Det beste er imidlertid visstnok å spise annenhver time, har jeg lært. En tidligere arbeidskollega av meg klarte å gjøre det i flere år. En liten skive, litt frukt, noen nøtter og slike ting mellom de vanlige måltidene.

Men dagen startet hun alltid med en skikkelig frokost. Og det gjør også jeg. Jeg er heldigvis sånn anlagt at jeg er sulten om morgenen. Jeg gleder meg til frokost, som nå gjerne består av stekte egg, ost, grønnsaker og litt kjøpttpålegg.

Nå når dette skriver er det imidlertid tid for kveldsmat. Litt kefir, noen skjeer blåbær og litt nøtter. Med en kaffekopp og søndagens Aftenposten. Nam nam det også. Og ikke blir jeg stappmett av det heller…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 14. august, 2010  

Gåturer er god trening

 

Trening er viktig for oss som har sukkersyke. Minst en halvtime om dagen, sier ekspertene – og helst mer. Gjerne en time.

Før jeg fikk diabetes trente jeg tre-fire timer i uka. Men etter at jeg fikk diabetes, har jeg trent syv timer i uka. Nøyaktig syv timer, faktisk.

Jeg fører statistikk, og fra 1. august i fjor til 1. august i år trente jeg 365 timer. Hverken mer eller mindre. Samme antall var det året før der. Litt tilfeldig, selvsagt, men målet er en time om dagen i snitt – derfor måtte jeg i år ut på en lang  fjelltur 31. juli for å komme opp i 365…

Men de 365 timene består ikke av hard og intensiv løping. Jeg løper litt, men på grunn av jumpers knee  er det ofte at knærne ikke vil løpe like mye som hodet. Derfor må jeg finne på noe annet, som skiturer om vinteren, noen sykkelturer om sommeren og en times styrke på treningsstudioet hver uke.

Men en stor andel av de 365 timene er gåturer i raskt tempo. Slik at jeg blir sliten – og ikke minst svett.

Jeg går overalt. Det er enkelt, og krever ikke annet enn bukse, t-skjorte, sko og en jakke vinterstid. Favorittområdet mitt er Maihaugen. Vi er så heldige at vi bor like nedenfor dette fantastiske friluftsmuseet som er åpent for turer i utrolig fine omgivelser fra syv om morgenen til 22 om kvelden.

Maihaugen

Det er utrolig deilig å gå opp og ned på stiene på Maihaugen, se på dyra som beiter mellom husveggene og endene som svømmer på de små vannene i den eldre delen av museet.

Når jeg sykler, får jeg vondt i rompa. Når jeg trener styrke, kan jeg noen ganger få vondt i muskelene fordi jeg får en muskelstrekk eller hva det nå heter. Langrennstur krever forberedelser med smurning, og gjerne litt reisevei til løypa.

Med gåturer er alt så mye enklere. Og reisefravær er aldri en unnskyldning for ikke å få trent. Gåtur kan man gjøre overalt. Langs gatene i storbyene, i parker, langs stranda. Før frokost, etter møteslutt på ettermidagen, før middag. Når det er lyst eller mørkt (bare man har med refleks). 

Gåtur er lett å få unnagjort. Og får jeg ikke tid til en time, tar jeg det igjen når jeg kommer hjem med en litt lengre tur rundt på Maihaugen eller andre steder i Lillehammer-marka.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av sukkersyke | 11. august, 2010  

Kjøtt og salat til middag

I snart to uker har kroppen min levd helt uten brød, poteter, korn, pasta og ris. I kveld har middagen vært svinefilet, salat og peanøtter.

Hjemme hos oss er det jeg som nesten alltid lager middagen. Min kone er av typen som kan sulte i hjel foran et velfylt kjøleskap. Derfor er det jeg som helt siden vi traff hverandre har hatt middagsansvaret.

Joda, hun lager noe enkelt til seg selv og barna når jeg er bortreist. Sist helg klarte hun faktisk å lage en posesuppe med brokkoli og blomkål da jeg og barna sultne kom hjem fra ferietur sent en kveld…

For en diabetiker er det imidlertid nyttig å være husets kokk. Da har jeg full kontroll, og jeg lærer mye om maten.

Men til poenget; nemlig middagen.

11082010115

Min tallerken (til venstre) besto av masse salat, litt peanøtter, halvannen porsjon (ca. 200 gram) med svinefilet og fet posesaus.

Min kone spiste ris, men bare én porsjon kjøtt (ca. 130 gram).

11082010118

Etter to uker på lavkarbo har jeg spist litt vel mye peanøtter. Det har forsvunnet noen hundre gram fra kjøkkenskapet. I kveld ble det altså også peanøtter, men som erstatning for dressing på salaten. Jeg synes nemlig en neve peanøtter smaker vel så godt som dressing på flaske. Helst bruker vi nemlig rømme som dressing. Men det hadde vi ikke i kveld.

Det jeg imidlertid har litt dårlig samvittighet for er sånn posesaus. Som inneholder masse e-stoffer og sukker. Ja, sukker. 15 prosent sukker i tørr vare (altså før man blander den ut med vann, melk og smør). 15 prosent er mye.

Målet mitt er å kunne lage disse sausene fra bunnen av. Men å få tid til det… Ja, det krever tid…

La du forresten merke til rødvinsglassene våre?

Vi drikker nesten alltid rødvin til kjøttmiddag, og hvitvin til fiskemiddag. Det blir sikkert vin fem av syv dager i uken. Spesielt rødvin er nemlig bra for oss diabetikere. Men mer om det i senere blogger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00