av sukkersyke | 4. august, 2010  

Diabetes – den usynlige folkesykdommen

Mange diabetikere føler de blir overlatt til seg selv – og at de må takle sykdommen uten hjelp fra helsevesenet. Dessverre er ikke diabetes en prioritert lidelse.

I mitt første innlegg fortalte jeg om det svært korte og egentlig lite informative brevet jeg fikk fra min fastlege da det ble påvist altfor høyt blodsukker i blodet mitt. 11,4 i blodsukker er høyt, men jeg fikk bare beskjed om å kontrollere på nytt “om et par måneder”.
I ettertid har jeg skjønt at legen burde reagert mye raskere. Allerede halvannet år tidligere, i juni 2007, hadde jeg tegn på sukkersyke.

Da fikk jeg på en rutinekontroll målt fastende blodsukker på 6,3. Men jeg fikk bare beskjed fra legen om at “prøvene var fine”. På utskiften som jeg senere fikk etter å ha spurt om det, står det imidlertid en stjerne – som betyr at man må være oppmerksom på dette prøveresultatet – og følge med. Se på bildet under her.

Blodsukker-resultat

Men jeg ble altså ikke advart, og ikke informert. Tvert om, jeg fikk beskjed om at “prøvene var fine”.

Diabetes 2 er ofte en selvforskyldt sykdom. Jeg skal være den første til å innrømme at min søthunger har ødelagt for min helse. Jeg har spist nugatti med teskje, spist 200 gram sjokolade på rappen og satt til livs mange store kakestykker.

For meg innebar diabetes-diagnosen at jeg måtte legge om hele kostholdet mitt. Jeg har klart det, og har nå noenlunde kontroll på blodsukkeret mitt. Men hjelpen fra helsevesenet har ikke vært stor.
Fastlegen har riktignok tatt imot meg når jeg har ønsket det, og drodlet litt rundt kosthold og trening. Diabetessykepleieren på det lokale sykehuset har invitert meg på kurs som jeg har takket ja til å gå på. Der lærte jeg forresten mye.
Jeg har også meldt meg inn i Diabetesforbundet, og vært på kurs og seminarer i forbundets regi.

Men jeg skulle gjerne hatt en tettere oppfølging. At helsevesenet hadde pest litt på meg. Fulgt meg og mine målinger opp.
Men jeg er altså overlatt til meg selv. For meg fungerer det stort sett greit. Jeg har en kone som peser meg, og jeg setter selv press på meg selv både når det gjelder trening og kosthold.

Men mange diabetikere mangler både kunnskap og vilje til å endre kosthold og trening. Derfor må de få hjelp. De må bli fulgt opp, og satt under behandling – på samme måte som mennesker som har andre alvorlige sykdommer.

Vi må ikke glemme at diabetes og sykkersyke er en kronisk, og alvorlig sykdom. Vi kan dø tidlig. Vi kan bli blinde, og få andre senskader. Men nå, før senskadene og døden eventuelt inntreffer, ser vi ikke syke ut. Ingen ser på meg at jeg har diabetes.

Egentlig er det litt synd…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjenner meg litt igjen der faktisk, men jeg har heldigvis vært så heldig å ha leger som har vært flinke til å oppmuntre og følge opp, dessuten er jeg av den vitenskapelige typen som tar det hele som en utfordring. Selv fikk jeg diagnosen i 03 men har antagelig hatt det et par år før uten symptomer. Jeg hadde ikke særlig symptomer da heller men begge foreldrene mine ble diagnostisert med type to før det året og min da nye fastlege ville bare sjekke for sikkerhetsskyld. Jeg var vel litt over idealvekta men som avløser var jeg i nesten konstant fysisk aktivitet og mye av det var blytungt så mye av vekta var og er muskler. Det som ikke blir lagt så stor vekt på i informasjon om sukkersyke er at det ikke bare er hva du spiser som teller, det er også hvordan du spiser. Jeg spiste ganske sunt, ikke voldsomme mengder snop, mye frukt av og til, og likte grønnsaker og kylling og slikt. Aberet var at jeg sjelden hadde tid til å spise, og da ble det kjempemåltider når jeg omsider fikk tid. Ofte og lite var en regel jeg ble nødt til å lære meg. Det har hendt at til og med helsepersonell har spurt meg med vantro i stemmen” har du sukkersyke? men du ser da ikke slik ut?!” Nei, jeg ser ut som en blanding av dolly parton og arnold pleier jeg å si, hvordan ser egentlig en diabetiker ut? Det er som du sier noe av det som er skummelt med denne sykdommen, du ser ikke syk ut! Jeg syns det er flott at du blogger om dette, vil følge med på bloggen din fremover tror jeg. Jeg abonnerer selvsagt på diabetes bladet og holder meg oppdatert på alle nyvinningene innen forskning og så videre. En stakkar kan bli forvirret av mindre men jeg har gjort meg den observasjonen at det beste er å ta utgangspunkt i det som funker for en selv og gi blaffen i det andre. vi er alle ulike og bra er det. Ha en god dag :)


SVAR:
Hei – og takk for respons!
Å spise lite og ofte er viktig. Skal man spise mye, bør man gjøre det til frokost, har jeg lært.
Mvh Geir

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei.
Eg har hatt diabetes type 1 i 32 år og har det heilt fint med det. Går til kontroll hos endokrinolog 1-2 gonger i året. Har ikkje følt at eg har blitt overlatt til meg sjølv med sjukdommen. Føler det heller slik at det er opp til meg sjølv å hente informasjon og tilpasse sjukdomen til livet mitt. Eg har vore overvektig og var i ferd med å få uheldige blodverdiar. Eg klarte å snu på dette med hjelp frå veiledar på Fedon Lindbergs klinikk. Tok sjølv initiativ til denne kontakten. Vekta har minka, blodverdiane er fine, eg tek mindre insulin og føler meg så bra! Anbefalar deg på det varmaste å søke informasjon og lavkarbokosthold. Les f.eks. boka til dr. Sofie Hexeberg. Det fins og massevis av bloggar på nettet av folk som har lagt om kostholdet, med oppskrifter på deilige matrettar. Diabetes type 2 er det jo i somme tilfelle mulig å bli kvitt med slikt kosthold!
For å få litt innblikk i dette, sjekk ut
f.eks. lenabeatrice.net. Om du vil.Mange lykkeønskingar frå Aase.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei! Er 27 år og har nå hatt diabetes 1 i snart 2,5 år. Da jeg fikk påvist(eller påviste selv ved å google symptomer) diabetes fikk jeg også litt av samme følelsen – at mye var opp til meg selv, men kanskje bør det være sånn..? Det er masse litteratur om temaet og i disse internettider kan alle få den informasjonen man trenger, men til syvende og sist er det bare du selv som kan lære og kjenne din diabetes, og ditt eget liv.

Etter at jeg flyttet til oslo tok jeg kontakt med et spesialistsenter og jeg har nå diabeteskontroll der 4 ganger per år, noe som er helt greit for meg. I hvert fall greit å få en automatisk innkalling i stedet for at jeg må huske det selv, da hadde det blitt ca hvert 4. år… :)

Jeg regulerer diabetesen min best gjennom styrketrening og litt kondisjonstrening. Gjorde kun små forandringer i kostholdet, kuttet ut lyst mel, gikk over fullkornsprodukter og kuttet ut de verste lørdagsutskeielsene. Føler det funker greit for min del, har hba1c mellom 5,8 og 6,3 og har ennå ikke opplevd store følinger(vet det kan komme etterhvert.

Poenget er uansett at man selv må komme til et kompromiss der man finner sin egen middelvei mellom hvor store friheter man kan ta seg og hvor stor påvirkning diabetesen skal ha på livet ditt.

Litt uenig i at helsevesenet skal gå å sparke folk i baken, man må selv ta et ansvar(dette gjelder selvsagt ikke barn, ungdommer og andre som ikke tar eget ansvar). Enig i at apparatet som tar i mot deg når du får diabetes bør være såpass at når du går ut fra sykehuset så skal du ha innsett at dette er noe du må lære deg å leve med, hvis ikke vil du få lavere livskvalitet senere i livet…

nuff said – fikk jeg sagt litt mer enn jeg hadde planlagt :P

Trening er tingen!


SVAR:
Enig med deg – trening er tingen. Langtidsblodsukker på seks og til og med under det er jo utrolig bra.

mvh Geir

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har også fått diabetes, fikk påvist insulinkrevende diabetes i januar i år, så fra da av har jeg vært nødt til å sette sprøyter. Ble henvist til sykehus for første gang for ti år siden. Da stod det i papirene fra fastlegen at jeg hadde insulinresistens. Dette ble ikke tatt på alvor av sykehuset, de rotet bort papirene mine og nektet å innrømme noe og jeg fikk ingen hjelp. Henvisningen ble sendt på nytt, og atter en gang rotet sykehuset bort alle papirene og nektet å innrømme det og jeg fikk ingen hjelp denne gangen heller. Begge gangene la sykehuset skylda på meg, for det måtte jo være jeg som hadde misforstått fastlegen…

Papirene ble så sendt for tredje gang, da ble jeg omsider innkalt. Men det var først etter at jeg måtte dra både ledelsen ved sykehuset og pasientombudet inn i saken, og da ble jeg innkalt til prøver jeg alt hadde tatt, og ikke til prøver jeg skulle ha tatt. Legen jeg møtte nektet å innrømme noen feil, og jeg møtte veggen. Da hadde jeg slåss med sykehuset i nesten tre år og jeg mistet fullstendig tilliten til dem. Heldigvis ga jeg klar beskjed til sykehuset om at dersom jeg senere får noe alvorlig som de kunne ha gjort noe med/forhindret, skulle de få høre fra meg. Og det får de nå! Jeg har bestemt meg for å kreve erstatning for at jeg nå har fått diabetes, for dette kunne de ha forhindret utviklingen av dersom de hadde tatt meg på alvor den gangen. Som nevnt hadde jeg alt da insulinresistens, noe som er forløperen til diabetes.

Til alt overmål var det det samme sykehuset som etter en akuttinnleggelse “oppdaget” at jeg hadde fått insulinkrevende diabetes, så nå får jeg oppfølging av diabetessykepleier der. Siden jeg også har hypothyreose (lavt stoffskifte) ba jeg om å få time hos endokrinolog. Jeg oppdaget da at han nesten ikke ville hjelpe meg med stoffskiftet, og da jeg ville gå over fra den syntetiske standardmedisinen for stoffskiftesykdommen og over til en med naturlige stoffskiftehormoner fra svin fordi stoffskiftet mitt bare ble lavere og lavere, svarte han at noen slik medisin ikke fantes og at jeg aldri i verden ville finne en norsk lege som ville skrive dem ut! Vel, naturlige stoffskiftehormoner fås på registreringsfritak, og de heter Armour Thyroid og Erfa Thyroid (hhv. amerikansk og kanadisk). De er ikke ulovlige slik mange leger feilaktig tror. Jeg gikk bare til fastlegen, jeg! Han skrev ut Erfa Thyroid, og nå har jeg det bedre enn før!
Heldigvis fikk jeg svaret fra endokrinologen pr brev, så han har ingenting å nekte for når jeg peker nese av ham neste gang!

Litt på siden der, men ålreit…

Jeg meldte meg inn i diabetesforbundet nå på vårparten, og har fra de to medlemsbladene jeg har mottatt, fått mye mer informasjon enn jeg har fått i timene hos diabetessykepleieren. Der stod det også at man i henhold til lov om spesialisthelsetjenester har krav på et ti timers kurs i det å leve med en kronisk sykdom. Det tilbudet har aldri jeg fått! Jeg har 4 kroniske sykdommer, men har altså aldri fått noe slikt tilbud. Nå har jeg jo lært meg å leve med diabetesen selv, så jeg regulerer dette brukbart nå. Den nye stoffskiftemedisinen har også en positiv innvirkning på blodsukkeret, så alt i alt går det brukbart. Har bestemt meg for å spandere et par timer hos dr. Sofie Hexeberg når hun åpner ny klinikk nå og få hjelp til å sette opp et lavkarbokosthold som er tilpasset meg.

Likevel er det for jævlig at man må bruke så mye krefter på å selv finne frem til informasjon om sin egen sykdom og ikke få den hjelpen man faktisk har krav på! Jeg har måttet slåss like mye med legestanden om hypothyreosen, og ble så lei av det at jeg startet et informasjonsarbeid som har ført til dette forumet: http://www.sonjas-stoffskifteforum.info/

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg synes det høres dumt ut, eller se de sammenstilt sånn: Sukkersyke diabetes, blir noe sånt som Sukkersyke Sukkersyke. Eller diabetes diabetes.

Akkurat som med den engelske grillen bbq grill, eller bbq grillpølse. bbq=barbeque, altså grill. Da vil det bli grill grillen, eller grill grill-pølsa.

Jeg synes det høres teit ut. Men noen synes det høres spinntøfft ut! Jeg må le. Ja ja. Vi er forskjellig vi.

Men har man sukersyke, får man beskjed om at, det er DIABETES, man har. IKKE sukkersyke.

Vel, fra morsomheter til alvoret. Jeg har selv diabetes. Det startet på 23. Har det er nå på 7,8, og noen ganger litt over 8. For 3 måneder siden på 10. Det går stadig nedover. Og glad er jeg for det. “Normalen”, iflg min lege er det 7,3. Min 2 års harde jobbing har hjulpet. Jeg har benyttet kanel. En strøken ss hver morgen, rørt ut i lunkent vann. En effektiv medisin.

Sånn for å legge til. Det er en rekke mennesker som mener kun tykke/overvektige mennesker får dette. Det er feil. Selv tynne, “normale” mennesker har det. (Hva nå et normalt menneske er). Min kammerat hadde 32! Og han var den tynneste, med ribbein som syntes!

Dette har rett og slett med ernærigen å gjøre. Og derpå lett å skylde på mennesket. I dag skor industrien seg på feil næring til mennesket. Men dyrefõret da???… hvordan er det?? Like grusomt tru??


SVAR:
Hei David.
Enig med deg, det høres dumt ut med “sukkersyke diabetes” for alle oss som vet hva det er. Jeg skrev det slik fordi det er min erfaring at en del ikke vet at sukkersyke og diabetes er det samme. Fører bloggen til at flere blir klar over sammenhengen, har bloggen i hvert fall ført til noe.

Kanel var et nytt tips. Jeg skal finne ut mer om det for min egen del.

Lykke til i kampen mot lavere blodsukker!

Mvh Geir

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Tusen takk for at du skriver om Diabetes!
Jeg er selv en jente på 19år som har hatt diabetes 1 siden jeg var 6år, og jeg føler selv at diabetes ikke blir tatt så seriøst som andre sykdommer som kreft o.l. Det er synd at diabetes ikke blir prioritert, for det er en sykdom som tar liv! Det er en sykdom å bli deprimert av – men ingen forstår hvorfor, utenom diabetikeren selv!
Jeg håper inderlig diabetes kommer mer frem i lyset!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg arvet diabetes av min mor for snart over 20 år siden og har egentlig levd med dette mer eller mindre porblem fritt. Og det jeg ønsker å fortelle nå er en episode jeg hadde med helsevesenet i Ålesund. Jeg har to barn og når disse er små og kommer fra barnehage og skole så er det lett at de tar med seg oppkastsyke hjem. Dette har ikke innebært noe stort problem for meg med diabetes. Men for et år siden skjedde det samme. Og jeg fikk da oppkastsyke og tok da sprøyter som vanlig. Og sjekket blodsukker. Og på natten ble jeg skikkelig dårlig og min samboer tok kontakt med legevakta for hjelp. Og hun fikk beskjed om at dette taklet vi helt greit. Dette var natt til mandag. Og jeg ble bare dårligere og til slutt gikk jeg i koma. Min samboer satte hurtigvirkende insulin på meg og sjekket blodsukker og måler viste Hi, jeg var fortsatt i koma. Den første natten i koma kastet jeg opp hele natten. Hun ringte da legevakta igjen mandags ettermiddag og fikk samme svar. Dette takler dere fortsett slik. Tirsdagen kom og jeg lå fortsatt i koma. Legevakta ble ringt og samme svar. Onsdags morgenen satte min samboer 160 enheter med hurtigvirkende insulin over en periode på 6 timer fremdeles var jeg så langt vekke at jeg ikke greide å svare for meg. Blodsukkermålinger viste også så høyt at måleutstyret kun registrerte HI. Hun fortsatte da å sette 10 enheter med huritgvirkende hver time og torsdags ettermiddag kom jeg gradvis til tilbake 15 kilo lettere og medtatt. Jeg hadde da fått skadet spiserør og kunne ikke drikke eller spise noe mat. Jeg tok da kontakt med Medi 3 her i Ålesund hvor de sendte meg rett inn på sykehus for innleggelse. Der ble jeg lagt inn og fikk intravenøst. Det gikk enda 14 dager før jeg kunne svelge noe mat og det gikk da på svak saft for å få i meg litt sukker. Jeg ble da sykemeld i 4 uker etter dette. Og slik er helsevesnet her i byen. En skam rett og slett. Lurer virkelig på hva de hadde sagt hvis jeg hadde strøket med. En pasient mindre? Føles det mest som.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jørn Svendsen fra Filmpraksis har laget et utdrag fra høringen på Stortinget om Ernæringsrådets nye rapport om kosthold. Kostreform, Diabetesforbundet og Opplysningskontoret for Melk var tilstede, og noen medlemmer av Kostreform fikk anledning til å fortelle om sine positive erfaringer ved omlegging til lavkarbokosthold.

Høring om nye kostholdsråd på Stortinget:
http://www.youtube.com/watch?v=WcN_QiezNrM

——-

Kosthold har mye å si for hvordan diabetes utviler seg og kontrolleres, og det som sies av leger og spesiallister innen dette feltet er ofte ikke den hele og fulle sannheten. De fleste trenger ikke store doser med insulin resten av livet hvis de ikke vil det. Høyt sukkernivå er skummelt fordi det er direkte årsakssammenheng til en rekke sykdommer. Det å kontrollere blodsukkeret innenfor 4-8 mmol er viktig for helsen din i det lange løp. Kanskje ikke så greit å se den dimensjonen akkurat nå, men det kan være greit å bli gjort oppmerksom på det sånn at du kan ta et informert valg.

En amerikansk lege driver et senter i USA hvor han bl.a. hjelper diabetikere til et bedre liv samtidig som de blir venestlig mindre avhengig av insulin, selv for type-1 diabetikere.

Her er en bok på engelsk han har vært med å forfattet om du vil lese mer om emnet;
http://www.bookdepos…re-for-Diabetes

Husk at dette ikke er en tullebok skrevet av noe høytsvevende ego, men harde fakta.
De har også laget en film som du kan se traileren på her;
http://www.youtube.c…etes+in+30+days

En nettside dedikert til formålet:
http://www.rdnmovement.com/

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Det mest hårreisende ved helsevesenets oppfølging av diabetes er at de fortsetter å anbefale et kosthold som fremmer blodsukkersvingninger fremfor å dempe det!
Har selv insulinresistens, etter å ha fulgt statens kostholdsråd så og si hele livet. Problemet var at kroppen min ikke var som staten mente den skulle være, og så mye karbohydrater forverret tilstanden…. Desverre er ikke jeg unik, heldigvis har jeg funnet ut at rådene er feil i motsetning til mange andre. Og man får ingenting gratis med disse tilstandene nei… I beste fall får man en masse feilinformasjon! Jeg var på brukerkurs på mitt lokale sykehus, men hadde da selv levd lavkarbo i flere år. Jeg påpekte derfor ved flere anledninger ting som var direkte feilinformasjon i opplegget de hadde. Ble da tatt til side og forklart at joda, jeg hadde rett i mye. men jeg måtte forstå at folk var ikke klar for så revolusjonerende endringer (som å forstå at når man ikke tåler sukker tåler man heller ikke brunost, som stort sett er sukker), og det var fint om jeg ikke dro det opp så mye!
Takk og lov for Kostreform, anbefaler alle å sjekke ut sidene deres: http://www.kostreform.no. Folk som ser på mennesket framfor på gamle utdaterte, og i stor grad gale, forskningsresultater tatt ut av sammenheng!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Har diabetes type 1, hadde ketoner i urinen ved legesjekk, men legene gadd ikke å lese resultatene fra prøven. En måned etter ble jeg lagt inn på sykehus (akutt) – da hadde jeg gått ned 25 kilo og var døden nær.
Langtidsblodsukkeret mitt er nå på 4,8 og jeg har det veldig bra – dette har jeg fått til ved IKKE å høre på noe legene har rådet meg til. Spis lite mat, gi lite insulin – tren moderat, så ordner det seg. Det er en kur på trappene også: http://www.faustmanlab.org. gi penger hvis dere kan, for ingen medisinprodusenter vil støtte noe som innebærer en kur uten nye medikamenter!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei – jeg jobber i hjemmesykepleien og har daglig oppfølging av diabetikere i forskjellige versjoner, og jeg kjenner jeg blir litt oppgitt av det du skriver.

Det er faktisk din kropp, og din sykdom. Skulle bare mangle om du ikke satte deg inn i hva diabetes går ut på, hvordan du må forholde deg og hvordan du best kan ivareta din egen helse.

Du skriver:
“Men jeg skulle gjerne hatt en tettere oppfølging. At helsevesenet hadde pest litt på meg. Fulgt meg og mine målinger opp.
Men jeg er altså overlatt til meg selv. For meg fungerer det stort sett greit. Jeg har en kone som peser meg, og jeg setter selv press på meg selv både når det gjelder trening og kosthold.

Men mange diabetikere mangler både kunnskap og vilje til å endre kosthold og trening. Derfor må de få hjelp. De må bli fulgt opp, og satt under behandling – på samme måte som mennesker som har andre alvorlige sykdommer.”

Jepp – du er overlatt til deg selv. Og må ta ansvar for deg selv. Det samme må alle andre voksne, autonome og ansvarlige mennesker. Vil du ha mer oppfølging? Vel, så bestill månedlige timer hos fastlegen din. Er han ikke flink nok til å holde deg i hånda? Bytt til en annen.

Vi jobber som sagt daglig med diabetikere, men hos voksne mennesker som klarer seg selv? Sjelden eller aldri. Mulig hos nyoppdagede diabetikere som trenger tilsyn, støtte og veiledning i en overgangsfase. Men det er faktisk deres ansvar å komme inn i gode rutiner, deres ansvar å bli eksperter på eget kosthold og trening, deres ansvar å mestre diabetesen sin – ingen andres.

Vi tar naturligvis over endel administrasjon hos demente og psykisk utviklingshemmede, men det blir for drøyt av voksne mennesker å forvente å bli leid rundt uten å gjøre en innsats selv….


SVAR:
Hei Mattea og takk for kommentaren din.
Jeg er veldig glad for at en som jobber innenfor helsevesenet kommenterer denne bloggen.

Ja, det er vår kropp og vår sykdom. Selv føler jeg at jeg takler dette bra. Jeg har lært meg mye om kost, og mine nærmeste passer på meg.
Jeg snakker derfor på vegne av mange diabetikere som ikke vil, eller ikke kan, eller ikke ønsker, å gjøre noe. De som fortsetter å spise smågodt, skulke trening og spise få og store måltider i stedet for mange og mindre måltider.
I løpet av mine to år med diabetes har jeg møtt mange diabetikere på kurs, seminarer osv. Altfor mange blåser i diabetesen sin. De trenger hjelp til å komme igang med sitt nye liv – og å ikke falle tilbake til gamle synder etter en liten stund som “flink”.

Mvh Geir

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei! Jeg vil nevne lidelsen insulinresistens (syndrom x, metabolsk syndrom). Dette er forstadiet til diabetes 2 (kan være). Nesten ingen vanlige leger ser på dette. (ses ved å måle C-peptid, bør ikke overstige verdien 700). Det er bl. a. Fedon Lindberg som har satt dette på dagsorden i Norge. Selv fikk jeg det påvist på 4M-klinikken. Får man “tatt” det, så unngår man også diabetes 2, ved å spise lavglykemisk.
Mitt råd er: Insister på å få målt C-peptid hos fastlegen. Da er blodsukkeret litt forhøyd, men ikke så mye. er C-peptid-verdien høy -altså over ca 700 – er det insulinresistens, men ikke fortvil, da det som sagt kan reguleres med kost. Det kan også diabetes 2. Lavglykemisk kost er nøkkelen!
Typiske symptomer er at man får stor mage – men ikke nødvendigvis.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei, jeg er en mann på 34 og jeg fikk diagnosen Diabetes type 2 for 14 dager siden, jeg fikk litt info fra legen og et hefte jeg måtte lese, blodsukker apparat og en pille eske. De sa det var viktig med mosjon og kosthold, jeg har greid å slutte å røyke for ett år siden, spiser svært skjelden søtsaker, matvanene mine er over gjennomsnittet sunt. Jeg er litt overvektig, men raser nedover i vekt. Men… jeg bor alene, har ikke familie, kone eller venner som peser på meg, så for meg er egeninnsatsen viktig, siden jeg ikke føler jeg får så mye oppfølging… men sunn mat i Norge er dyr mat, skal man legge opp kostholdet i en mnd på minste trygd, så sier det seg selv et det ikke er lett. skal forøvrig gå i kontroll hver 14 dag nå til og bynne med… så jeg er spent hva legetimen i morgen vil bringe… men stå på fokens, det blir bra.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg fikk type 1 i begynnelsen av 2008. På sykehuset fikk jeg heller lite informasjon. Veldig basiskunnskap og ikke informasjon på hvordan jeg skulle forholde meg til sykdommen i hverdagen.

For meg ble løsningen internett. Det finnes så mange sider der andre diabetikere fra hele verden snakker sammen.

Kan anbefale http://www.diabetesmine.com og http://www.diabetesforums.com

Synes i grunn ikke diabetes er ille, jeg har blitt et bedre menneske med denne sykdommen. Flinkere på kosthold og trening, selv om jeg noen ganger går veldig lei…

For en ting som ikke blir snakke mye om, er når man blir “utbrent” av denne sykdommen. For man kan aldri ta fri fra den, har hatt lyst til å bare legge meg til å sove på kvelden noen ganger, men må opp for å sjekke blodsukkeret og sette insulin. Tenk så deilig det ville vært å slippet det en gang i blant =)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Mistet en venn rett før påska, han hadde diabetes 1. Han hadde hatt det lenge med slet med å få riktig medisinering, når han ble dårlig holdt de han ett par dager på sykehuset før de slapp han ut igjen. Han skulle i hverfall fått mer oppfølging og fått riktig medisinering.

Var også en fyr her i Tromsø som kjørte i full fart inn i gå gata mens han hadde føling, kjørte ned to kvinner. Hun ene døde. Han hadde farlig lavt blodsukker, han hadde også diabetes 1 og feil med medisineringen.

Diabetes er en alvorlig sykdom og bør bli tatt på alvor.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg tror det “beste” er å få diabetes som ung, for jeg fikk det da jeg var 9 år, og opplæringa var 2 uker på sykehuset, med leger og sykepleiere som passet på meg og lærte meg hvordan jeg skulle gjøre alt!
samme da jeg fikk insulinpumpe, da måtte jeg legges inn ei uke.
jeg ser forskjellen på voksenopplæring og barneopplæring, og alle bør forstå at det er like uvitende til et barn som til et voksent menneske!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

En ting man maa ha klart for seg her, er at diabetes type 2 i de alller fleste tilfeller er ens eget feil. Det finnes genetiske fall hvor en ikke kan bli kvitt det selv om man endrer kosten, da kroppen er resistent mot insulin, men at det fremdeles produseres. Diabetes Type 1 en sykdom som kan ramme selv den mest inbitte vegeterianer, og det er her det maa forskes paa en permanent loesning. Det skremmende her, er at vi vet, og har visst i mange aar hva som skjer, hvorfor kroppen slutter aa produsere insulin, og vilke celler i kroppen som spises opp, og hvor de er. Men at vi knapt er kommet ett steg videre i forskningen de siste 20 aar er en skam. Det er den sykdommen det tjenes absolutt mest penger paa, for de selskapene som selger diabetes produkter.


SVAR:

Jeg er så enig med deg. Det fokuseres altfor lite på at vi som har diabetes 2 som oftest er skyld i det selv gjennom en usunn livsstil. Altfor mange av oss har spist for mye usunt og/eller trent for lite.

Derfor prøver jeg blant annet å motivere egne barn – slik at ikke de skal få diabetes.

Mvh Geir

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Er en gutt på 20 år, som fikk diabetes type 1. 3 April i år (2010) Jeg har ikke noe problemer med dette, å synes ikke det er noe dumt å bli etterlatt til seg selv. Da lærer man seg det MYE bedre.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Fastleger har dessverre stort sett altfor lite kunnskap om dette. Har selv hatt diabetes i 22 år – og gitt opp fastlegen for mange år siden. Da jeg var 14 kunne jeg mer om diabetes enn de fleste allmennpraktiserende leger.
Ta kontakt med Norges Diabetes forbund for å høre om de kan anbefale et sted du kan gå til kontroll.
Norges Diabetessenter på Lilleaker i Oslo er helt fantastiske. Jeg har diabetes type 1 og hatt det siden jeg var 9 – de har fulgt meg opp gjennom årene med supre råd og hyggelige pleiere.

Når jeg går til legen av amdre årsaker i dag, og tilfeldigvis har et spørsmål vedr diabetes har jeg faktisk opplevd at de “lyver”.. dvs jeg tror nok ikke de lyver, men de svarer feil da de rett og slett ikke vet bedre.
Jeg er flink med å måle, og setter insulin når jeg må, Er meget godt regulert. Men jeg blir så usigelig lei av og til. Lyst å kaste både sprøyte og måler…

Lykke til. Håper du får bedre oppfølging.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Vi med diabetes tenkte ikke før vi ble syke men er pent nødt til å gjøre det nå. Selvbestaltede kostholdseksperter dikter opp den ene fantastiske dietten etter den andre godt støttet av leger og eksperter. Men mange må bruke innsulin for det og noen til dels mye innsulin også. Og ordet sukkersyke mener jeg bør byttes ut med karbohydratsyke for det blir ikke nevnt offisielt at pasta, poteter og brød og lignende kan være vel så farlig kilde til diabetes som søtsaker. Fedon Lindberg kom på kant med diabetesforbundet på grunn av sine påstander om akkurat det. Men tenk på naturmennesker som lever av det naturen byr på, de blir fremhevet som kjernesunne mennesker, som lever usunt i følge ekspertene Uten foredlede råvarer og diabetes vet de ikke hva er. Det med oppfølging av lege helsevesen og såkalte eksperthjelp kan være et tveegget sverd ikke støtt dere ubetinget til de rådene tenk selv. Jeg gjorde det skulle i teorien brukt innsulin og hvis jeg kommer til sykehus for et eller annet kommer det så og si bestandig et spørsmål om at det står her i papirene at du har diabetes? Jeg svarer ja det påstås så for jeg vet at mitt langtidsblodsukker er helt på normalstadiet og at leger og pleiere bare vil sjekke med meg om at opplysningene stemmer da det ikke fremkommer av blodprøvene. Og neste spørsmål gjelder hvor mye innsulin eller medisiner jeg bruker for det. Og når jeg svarer at jeg aldri har brukt det vet jeg at dem egentlig ikke tror helt på det jeg sier. Når jeg fikk diagnosen fikk jeg hjelp som hadde gjort meg innsulinavhengig, for jeg prøvde noen av disse kostholdsrådene og tja blodsukkeret sank jo noe men langt fra nok, og fikk tips om steinalderkost og leste litt fra Fedon Lindberg og andre som hadde vært borti det samme fenomenet at annbefalte dietter virket dårlig. Begynte å spise masse kjøtt, fisk og fugl med fett så det holdt men brukte ikke engang ferdig saus da de er ofte tilsatt sukker og rå grønnsaker ( kokt er like bra). det tok ikke mange ukene før at ingen lege kunne fastslå på rene blodprøver at jeg hadde diabetes. Vi diabetikere kan virke som en glemt gruppe men for veldig mange kan det å hjelpe seg selv og tenke selv være en langt bedre løsning. Lappen som er avbildet med blodsukkernivået på 6,3 behøver ikke bety diabetes, innfeksjoner og medisinbruk kan også prestere slike tall hos friske.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har hatt type 1 diabetes siden 1975 så det begynner å bli noen år. Har lest mange av svarene og kan være enig i mye og skal ikke utdype problematikken ytterligere. Imidlertid kjenner jeg meg ikke igjen i kritikken av helsevesenet. Jeg har både “tilhørt” Aker sykehus og i mange år Ullevål sykehus som jeg benytter i min diabetesbehansling fremdeles. Den oppfølging jeg har fått der kan ikke beskrives på noen anne måte enn helt fantastisk. Der har jeg alltid kunne henvende meg og alltid fått den hjelpen jeg har hatt behov for og de stiller seg alltid til rådighet når behovet er der. Uten denne fantastiske oppfølgingen så ville livet sannsynligvis vært langt vanskeligere. Men jeg er kanskje en av de heldige og synes derfor det riktig også å berømme manges fabelaktige innsats i helsevesenet som sårt trenger fler faglige ressurser og ikke minst økonomiske ressurser for å hjelpe enda fler. Til slutt: “mesteparten” kommer an på en selv. Man er selv den nærmmeste til å gjøre noe med sin situasjon, være seg selve sykdommen og oppfølgingen.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei!
Jeg er enig i mye av det hun fra hjemmesykepleien sier. Man må ta ansvar for eget liv, egen kropp. Men vi har da rett på å få ekspertråd hos helsevesenet. Jeg opplever veldig ofte å få ny lege hver gang jeg er på kontroll ( et par ganger i året..) Veldig sjelden har de lest min journal, og jeg føler at hele min time ( det er vel satt av noe så generøst som 30 minutter…) går med på å fortelle om det samme om og om igjen: hvor lenge har du hatt diabetes? Hvordan oppdaget du det? bla bla bla.. Og så er timen over og vi har ikke fått gått skikkelig i dybden på det jeg egentlig har behov for å snakke om. Og det er heller ikke så lett å hoppe rett i saken selv for ofte må man ha en samtale for å komme på ting man ikke visste man lurte på… ;o)
Selv har jeg hatt dia type 1 i 17 år, og har sikkert hatt like mange forskjellige leger… At vi i tillegg har mistet særfradraget syns jeg er trist! Takk for Diabetesforbundet som gjør en kjempejobb for diabetikere i Norge!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Er og type 1 diabetiker…for å si det slik så ser jeg ulempen med hvordan en statsråd kan gå fra å være forsvarsminister til helseminister og omvendt. Blir ikke mye tid da til å lære seg forskjellen på type 1 og 2 diabetes .useriøst lagt opp. De hører ikke på fagfolk ..tar vekk særfradrag, gjør sunn mat ekstra dyr ..gjør alt vanskligere enn det trenger å være. Årlig så har en jo en del utgifter med denne sykdommen, noe som en ofte må kompansere med å jobbe inn utover den 100% man har. Vi er vel ikke akkurat den sammfunnsgruppen som har det aller største overskuddet i hverdagen men …heia helse Norge for all del. Helse Hansen er forbildet, Erna Solberg får vi noen bedre forbilder egentlig? …hvis ikke hu dattera til Solberg får diabetes så vetta faen jeg hva som må til men det er nå så .

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg hadde min første ordentlige “føling” her i ferien, for ca 3 uker siden. En skikkelig en. Den kom i kombinasjon av at jeg hadde tatt insulin men ikke spist frokost – fordi jeg “pakket” til ferie, og glemte det bare. Det eneste jeg husker er at jeg tok av meg brillene og sa at jeg var svimmel.
Jeg var visst “borte” i en halv time, og min søster og hennes mann var utrolig redde for meg. jeg hadde bitt opp tungen min og blødde fra munnen. Men det verste for meg er at jeg egentlig veit at mat og insulin er viktig – men det var “bare den lille ekstra halvtimen”….. Den som gjør en forskjell…. Og det aller verste var at “lillegutt” på to år, fikk se tante “hinsides”. Det ville jeg jo så gjerne spart han for…..

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Og når jeg først er “inne på det”…. Det er utrolig stor “rasisme” mellom Type 1 diabetikre og Type 2 diabetikre…
Vi som har Type 2 diabetes, veit veldig godt at det er selvforskyldt – men da burde vel dere Type 1-ere komme med sunne og fornuftige råd ?
Isteden for å “hakke ned på oss” – for det gjør samfunnet ellers, hele tiden. Skjønner dere ikke ?
Det er vanskelig å være en Type 2, når det eneste man trenger er litt “støtte” og ikke mer “mobbing”.
Men det er jo ikke bare fra dere, det er jo fra leger og helsepersonale også. Noe er galt her. En sykdom er en sykdom – og vi trenger alle hjelp. Men, kanskje vi med Type 2 også trenger “hjelp” på ett annet “plan” ?

Jeg vil ikke sutre… jeg klarer å holde meg på max 6, selv med min Type 2. Men jeg har gjort meg noen erfaringer – noe som har åpna øya, og så lenge man betaler mer for ei flaske farris i buttikken enn ei pakke bamsemums…. så er vi ute å “kjører” i Norge – rett frem !

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Heisann, jeg føler med deg. Det er ikke lett å ha en usynlig sykdom!
Hilsen en med ME – også usynlig kronisk sykdom!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei!
Jeg er ei jente på 16 år, ble født med diabetes type 1, men det ble ikke oppdaget før jeg var 3 år.. Jeg har nå et stabilt blodsukker, men har i tenårene hatt mange følinger, hvor jeg har vært bevisstløs og hatt krampe/ sjokk. Det værste med dette er at venninner og familie har måtte opplevd dette. Den ene følingen kom helt uventet. Jeg hadde vært 8 timer på jobb, og var på stranda og badet med venner, jeg var “sur” og fraværende ifølde vennene mine. Jeg falt om i veikanten og gikk inn i krampe. Andre ganger har jeg merket at noe har vært galt og tenkt at nå må jeg få i meg noe mat, men jeg har ikke klart å bevege kroppen min selv om jeg prover. det har ikke alltid vært folk rundt meg, og jeg har tenkt at jeg MÅ holde meg våken, for hvis jeg slokkner så er det ikke sikkert at jeg våkner igjen.
Jeg har slitt mer psykisk enn fysisk og er overrasket over mangel på den type hjelp. Legene er fornøyd påre fysikken er bra…

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Marion: Du sier du ville spart minste mann for å se deg ha en dyp føling? blir i mitt hode feil å skjerme fra noen som er så sterkt en del av ditt liv. Er livet på godt & vondt det…

du sier og: ” så lenge man betaler mer for ei flaske farris i buttikken enn ei pakke bamsemums…. så er vi ute å “kjører” i Norge – rett frem ! ”

Og det finner du ut nå ?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Bra med en diabetesblogg, så la meg starte med en takk til Geir.

Jeg må imidlertid si meg helt uenig med deg når du etterlyser mer spark i rompa fra det offentlige helsevesenet til dem som ikke gidder å ta ansvar for egen helse. Det kan være fordi jeg ikke akkurat er sosialistisk anlagt :-), men jeg setter faktisk pris på å ha ansvar for min egen helse. Jeg har hatt diabetes 1 i 13 år. Jeg husker faktisk veldig godt da jeg fikk diagnosen i studietiden. Selv med studentøkonomien min satte jeg faktisk pris på at jeg måtte punge ut av min slunkne lommebok for livsnødvendig insulin og måleutstyr. Selv om det reddet meg fra økonomisk ruin, var det et lite nederlag å erkjenne at egenandelen kun var en brøkdel av markedsprisen. Poenget mitt er at det har en positiv effekt, både for samfunnsøkonomien og folkehelsa, at den enkelte har hovedansvaret for sin egen helse, både moralsk og økonomisk. Jeg kunne imidlertid ønske meg mer kunnskap om diabetes blant fastlegene.

La meg bruke mine egne erfaringer som eksempel: I minst 10 av de 13 årene med diabetes har jeg vært “altfor godt” regulert. Flere ganger har jeg målt HbA1C på under 5%, som tilsvarer gjennomsnittlig blodsukker på 4-5 mmol/L. Flere fastleger har påpekt at det er veldig lavt, men bra. Jeg unnlot gjerne å nevne det jeg oppfattet som enkelttilfeller av alvorlige insulinsjokk. Det var jo bare noen dumme uhell og ikke noe å snakke om. Det mente jeg i alle fall selv. Jeg var i alle fall helt bestemt på at jeg ikke skulle bli rammet av senkomplikasjoner pga. for høyt blodsukker. Impotens, hjerte-/karsykdommer, synsproblemer etc. var ikke noe for meg, må vite.

Det var først etter at kona mi tvang meg til å kontakte Diabetespoliklinikken på Ullevål at jeg fikk beskjed om at det i praksis er helt klin umulig for en diabetiker å ligge så lavt som meg i HbA1C uten å ha hyppige og skadelige følinger. Jeg fikk også vite at alvorlig hypoglykemi kan skade hjernen. Det hadde jeg forsåvidt hørt tidligere også, men mer som en teoretisk mulighet som knapt skjedde. Jeg innså umiddelbart at hjerneskade heller ikke var noe for meg. :-) Ekspertisen og de faglige rådene ved Diabetespoliklinikken var overbevisende, og jeg gikk med på å endre reguleringsstrategi. Jeg fikk beskjed om å prøve å alltid ligge over 5 mmol/L og tåle målinger over 10 mmol/L uten å få panikk. Det har fungert fint. Jeg har knapt hatt noen alvorlige følinger de siste 2 år. Og selv om jeg av og til har enkeltmålinger over 10 mmol/L, som tidligere ville ha fått meg til å overkorrigere med insulin, ligger jeg fortsatt langt under 6% i HbA1C.


SVAR:
Så bra Sven, at du synes det er fint med en diabetesblogg. Responsen her på VG-blogg har også vært stor, og som både du og alle andre kan se er det mange konstruktive kommentarer fra både diabetikere og andre.

Når det gjelder min kritikk mot det offentlige helsevesenet, skal jeg i senere blogger utdype den. Jeg snakker imidlertid ikke først og fremst for meg selv. Jeg er det man kan kalle ressurssterk. Men altfor mange diabetikere er ikke det. Jeg har møtt mange diabetikere på seminarer, kurs, osv som har behov for sterkere oppfølging. Og når de ikke får sterkere oppfølging, og dermed kanskje senskader – blir det dyrt for samfunnet.

Mvh Geir

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har forsøkt å promotere i mine omgivelser at søtt ikke burde inngå som en ordinær ingrediens.
Det som jeg opplever mangler er kunnskap og lyst hos både foreldre og barn for å ta til seg dette.
Samtidige ser jeg at det å leve sunt uten denne nødvendige kunnskapen er nesten umulig. Skal du på tur ut av eget hjem er alt som tilbys sammensatt av de billigest råmaterialer, sukker og hvete.
Jeg er selv 53 år og vokst opp med å dele en brus (0,33l)og litt lørdagsgodt. Nå er porsjoner og antall helt sykt i overkant av det jeg var vant med. Man kan alltids diskutere hvor mye og ofte, men vi lever langt forbi det våre kropper er kapable til takle.
Når min sønn startet i barehage for ca. 17 år siden, så var det 3 avdelinger med ca 17 barn i hver. Totalt 52 stk. Da var det veldig viktig å kunne “kose seg litt”. Det var helt vanlig at man tok med den evindelige sjokoladekaka i langpanne når eget barn hadde bursdag. Ble ikke alt spist opp kunne man fordele resten over andre avdelinger, altså et kakemåltid i uka? Så har vi Lucia, pepperkaker til jul, 16 mai feiring, siden 17 hva det stengt. fasteleven, påsker, etc…
Det er besteforeldre og andre velmenende som kontinuerlig “bidrar”.
I det hele tatt, å være menneske fordere kunnskap om kostkold og store “baller”. Krevende og usjarmerende, men svært nødvendig!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Må innrømme at jeg har kommet til å se på sukkersyke på mange måter som en ikke-sykdom. Det læres at sykdommen er genetisk betinget, men er det noe annet enn matvanene som arves? Mange synes at det er greit med vafler og brus, man tar jo bare insulin, så er alt ok igjen!
En omlegging til kosthold som ikke påvirker blodsukkeret vil oftest føre til at en hvilken som helst diabetiker blir frisk, uten behov for medisinering.
Krever man å kunne ete snop og alt annet som inneholder stivelse, på tross av at man blir syk av det, (altså følger myndighetenes og diabetesforbundets kostholdsråd) velger man da egen sykdom?
Tankekors: Hadde det ikke vært for alle karbohydratene vi daglig inntar, kunne diabetes vært en sjelden, nesten ukjent sykdom…..
Men, medisinering av denne sykdommen er dessverre alt for lønnsom. Når det gjelder myndighetenes råd om kosthold er det derimot en gåte hva som ligger bak.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Til alle med diabetes 2!
Faktum Markedsanalyse skal de nærmeste ukene gjennomføre en undersøkelse om ett skjema som skal sendes ut til diabetikere, i den forbindelse trenger vi 5stk med diabetes 2 som skal vurdere dette skjemaet i forkant av utsendeelsen, det vil ta ca 30 min og man vil bli kompensert med 250kr.Dette skal gjennomføres i Oslo/Akershus.
De som ønsker å være med, kan ta kontakt med Henrik på mail adresse: pedersen.henrik@c2i.net, så kontakter han dere.
Det vil selvfølgelig være anonymt.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei,
Jeg har lest noen av innleggene her og ser at du allerede har fått anbefalt boka til Dr. Hexeberg. Jeg har selv hatt diabetes i noen år nå og egentlig hatt noenlunde kontroll. Gode målinger på langtidssukker osv.
Jeg må si meg enig i at helsevesenet kunne gjort mer. Ikke alle er like ressurssterke og trenger faktisk et spark bak.
Etter at kona skaffet seg boka til Dr. Hexeberg prøvde vi ut teorien om lavkarbo diett og virkningen på meg har vert fantastisk.
Jeg har konsentrert meg om ikke å spise pasta og ris og spise minimalt med vanlig brød og poteter. Spiser heller mer av det andre. Spiser også helst Fedon brød eller knekkebrød som kona lager selv. Det som var så uventet var at jeg ganske fort kjente mye mindre sult følelse. der jeg tidligere var skrubbsulten kjenner jeg nå nesten ikke noe. Behovet for noe søtt har også avtatt og jeg har ikke lenger lyst på det.
Vekta har gått ned 7 kilo på 6 måneder. Fra 80 til 73.
Det beste med hele dietten er at jeg nå ikke trenger å bruke insuling (har brukt NovoRapid) til måltidene lenger. Jeg tar kun Insulatard til natten.

Jeg er gjerne farget av at dette har gått så bra for meg, men jeg kan ikke skjønne hvorfor ikke helsevesenet, være seg diabetessykepleier eller lege, har gjort noen forsøk på å få meg over på noe slikt tidligere. “Spis mat med trege karbohydrater så ikke blodsukkeret stiger for raskt” er den eneste anbefalingen jeg har fått.

Hvorfor må jeg finne ut av dette selv? Dette skulle lege og diabetessykepleier fortalt meg og tilbudt meg kurs.
Jeg trodde faktisk at jeg viste om de alternativene som var, men når jeg leste boka til Dr. Hexeberg kjente jeg meg igjen i mye og forsto raskt at dette måtte prøves.

Ronald

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Nisse: Du har åpenbart ikke så god peiling på diabetes og kosthold som du gir inntrykk av. For det første bør du lære deg noe så elementært som forskjellen på diabetes type 1 og type 2:

Type 1 er kun arvelig betinget så vidt forskere vet, skjønt det spekuleres i om kumelk til spebarn kan øke risikoen for at barnet senere utvikler sykdommen. Det er imidlertid ikke noe de fleste spebarn har et særlig bevisst forhold til. Hvis du mener at folk blir friske fra diabetes type 1 ved å endre kosthold, så er du enten usedvanlig naiv eller en simpel løgner.

Når det gjelder type 2, så har du også bare delvis rett. Joda, mange ville ha unngått sykdommen om de bare hadde passet bedre på kosthold og trim i forkant. Men når sykdommen først er et faktum, så er det ikke så enkelt som du gir inntrykk av. Jeg har også hørt om eksempler på at folk faktisk blir friske, men det er vel heller unntakene. For de fleste er det snakk om å leve så godt som mulig med sykdommen. Og i så måte tror jeg ikke du er noe særlig til hjelp.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Takker for “saklig” korreks fra Sven. Kjenner veldig godt forskjellen mellom 1 og 2. Poenget er at om kostholdet ikke påvirker blodsukkeret er behovet for regulering nesten borte. Dette er selvsagt individuelt, men det nytter ikke å tenke “bare” en kake, eller “bare” en liten brus.

Grunnen til at folk ikke blir friske er oftest at de ikke greier å avstå fra bare ditt og datt som er “godt”. Alle diabetikere får jo råd fra dietikere og myndigheter om at det bare å spise som før, blodsukkeret regulerer vi med medisin. Det opplyses ikke overhodet om at det finnes muligheter for å bli bra av diabetes.

Mener selvsagt ikke at en som har mistet synet, eller har måttet adoptere kroppsdeler, kan bli bra av sykdommen ved å endre kosthold. På et tidspunkt blir det for sent, men det er lenge etter at forhøyet blodsukker er påvist, og legen har stilt en diagnose.
Før uopprettelige skader er påvist kan mye gjøres via kostholdet. Tidligere i tråden vises det til en bok av Sofie Hexeberg, hun er lege, og vet hva hun snakker om. Anbefales.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Som et eksempel på hva jeg mener har jeg klippet fra diabetesforbundets brosjyre om sykdommen:

“Spis sunt. Anbefalingene når det gjelder kosthold for personer med diabetes har endret seg de siste årene. For ikke mange år siden fikk de som hadde
diabetes beskjed om en streng diett med svært begrensede valgmuligheter.
I dag rådes personer med diabetes til å spise vanlig sunn kost som Helsedirektoratet anbefaler alle. Maten bør inneholde mye stivelse og fiber, moderat med fett og lite salt og sukker. Personer med diabetes bør også lære seg å vurdere
den samlede mengden sukkerarter i maten, og andre faktorer som påvirker
blodsukkeret. De bør også spise fire til seks måltider om dagen.”

Det anbefales altså mye stivelse, som kan betraktes som gift for en person med diabetes. Imponerende!
Er jo bare å ta en pille! Makan!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Men Nisse, da. Når du spør “er det noe annet enn matvanene som arves?” og påstår at “… omlegging til kosthold som ikke påvirker blodsukkeret vil oftest føre til at en hvilken som helst diabetiker blir frisk, uten behov for medisinering”, så avslører du at du ikke vet forskjellen mellom type 1 og type 2. For ja, det er så vidt vi vet kun gener som avgjør om man får type 1. Og nei, man blir ikke frisk av type 1 om man reduserer/kutter ut karbohydratinntaket. Insulinbehovet vil selvsagt bli redusert med en lavkarbodiett, men som type 1 diabetiker blir man jo ikke friskere av den grunn. Når kroppen ikke produserer noe insulin selv, må det tilføres for å opprettholde liv i kroppen – uansett hvor lavkarbo dietten er. Så når du skriver “det opplyses ikke overhodet om at det finnes muligheter for å bli bra av diabetes”, uten å spesifisere at det kun gjelder type 2, så fremstår du for meg som en… ja, en nisse.

Dine anbefalinger om å redusere sukker- og kakeinntak er jo helt opplagte, så der møter du liten og ingen motstand. Som du har påpekt grundig, vil du møte noe mer motstand mot dine råd om å kutte karbohydrater generelt. Men faktisk ikke fra meg, da jeg ikke har så sterke meninger om saken. Jeg kommer imidlertid ikke til å prøve det, med mindre jeg skulle finne på å bli fet og i dårlig fysisk form. Foreløpig har jeg både lavere hvilepils, bedre kondisjon og bedre muskelstyrke enn 95 % av nordmenn. Så i følge deg burde jeg kanskje ikke hatt diabetes i det hele tatt?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Ja, jeg glemte forresten at også fettprosenten min er lavere enn 95 % av nordmenn. :-) Men den egentlige grunnen til at jeg skriver igjen, er at jeg ikke klarer å protestere mot din påstand om at “alle diabetikere får jo råd fra dietikere og myndigheter om at det bare å spise som før, blodsukkeret regulerer vi med medisin.”, som jeg glemte å kommentere i sted.

Dette er jo ren og skjær løgn! Alle leger jeg har snakket med om diabetes har selvsagt vektlagt viktigheten av kosthold i behandlingen. Noe annet ville jo vært skandaløst. Du har åpenbart aldri snakket med en lege som behandler diabetikere. Du kan ha rett i at kostholdrådene ikke alltid er de beste, men det er et annet spørsmål.

Dine innspill i denne debatten er omtrent like nyttige som en påstand om at alle som dør og skades på norske veier kun har seg selv å takke. Det handler jo tross alt bare om å holde trafikkreglene, eller hva?

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei igjen – takk til Geir for svar. Du skriver at du snakker på vegne av de som “ikke vil, eller ikke kan, eller ikke ønsker, å gjøre noe. De som fortsetter å spise smågodt, skulke trening og spise få og store måltider i stedet for mange og mindre måltider.”

Vet du – vi kan spytte dobbelt så mange milliarder inn i helsevesenet og det kommer fremdeles til å være syke som blåser i å ta ansvar for sin egen helse. Og her snakker jeg ikke kun om diabetikere, det er plenty andre syke som trenger å få opp øynene og gjøre noe med sin egen situasjon.

Jeg er enig med deg at lista for å få hjelp med kroniske sykdommer skal være lav, veldig veldig lav. Og at man skal kunne stille krav til den hjelpen; at den er adekvat, bygget på reell forskning og ikke på synsing, og at helsepersonell kontinuerlig jobber MED pasientene for å bedre sykdomsbildet og motarbeide langtidsskader.

Men vi kan ikke ha det slik at helsearbeidere skal kritiseres for at de ikke BÆRER f.eks. diabetikere over den fordømte lista!

Og det er nettopp dette som er poenget mitt… Hvis legen din ikke kan nok? Finn en annen. Fastleger er som kråker på en dynge – det er en på annenhver tue bortover ;D Får du ikke nok tid hos legen? Be om å få en dobbelttime, og skriv ned spørsmålene på forhånd, så mister du ikke tråden underveis.

Meld deg inn i en interesseorganisasjon som f.eks. diabetesforeningen. Og ja…. du må faktisk SPØRRE diabetessykepleieren om det finnes kurs. Om det finnes forskning. Dette er ditt liv, og du har et selvstendig ansvar for å skaffe deg kunnskapen du trenger for å leve med en kronisk sykdom.

Vi lærer mye rart på sykepleierstudiet – men vi lærer ikke å være synske. Er det noe du vil vite må du nesten ta ansvar for å fortelle oss hva det er ;D


SVAR:
Hei igjen Mattea.
Jeg gjør de tingene du skriver at man bør gjøre. Det første jeg gjorde var å melde meg inn i Diabetesforbundet, melde meg på kurs, og få kontakt med diabetessykepleieren.
Men mange gjør ikke det. F.eks. er bare hver fjerde diabetiker medlem i Diabetesforbundet.
Jeg blir litt oppgitt over alle diabetikere som lever nesten som om de ikke hadde diabetes – de spiser søtt, og de dropper trening. Men det er jo billigere for samfunnet dersom de får hjelp av helsevesenet, tenker jeg.

Uansett, poenget med denne bloggen er å få en debatt rundt diabetes – og at bloggen kan føre til at noen diabetikere også blir motivert til å ta egen sykdom på alvor.

Jeg tar min diabetes på alvor, men hadde jeg ikke gjort det selv, hadde jeg heller ikke fått hjelp av helsevesenet, føler jeg.

Mvh Geir

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Til Sven

Skjønner at du har valgt sykdommen din selv, og gjerne vil beholde den. Det må du så gjerne for min del. Vi lever i et fritt land.

Selv gjorde jeg et valg som besto i at denne sykdommen vil jeg ikke ha. La om kostholdet umiddelbart etter diagnose, har siden ikke hatt symptomer overhode, og helt normalt blodsukker. Dette er mitt valg, det som passer meg best.

Til alle interesserte.
Hadde egentlig håpet at det å provosere litt her kunne vekke flere, mange har bruk for det. Alt for mange lesser ansvaret over på leger, myndigheter, whatever, samtidig som den beste hjelpen er det som den enkelte kan gjøre selv.

Er det ingen som lurer på hvorfor diabetes viser en eksplosjonsartet spredning i hele den vestlige verden? Tror man det er smittsomt? Har genene våre endret seg? Eller er det mye enklere?

Lykke til!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Nisse

… og jeg skjønner at du fortsatt ikke skjønner forskjellen på type 1 og type 2. Du holder på betegnelsen “diabetes” for begge, som om det er samme sykdom. Jeg skjønner at den språklige likheten gjør at det er lett å bomme, men da har du heller ingenting i en debatt å gjøre. Det verste er imidlertid at du foreskriver den samme resepten på to vidt forskjellige sykdommer, kun fordi symptomene ligner. Det blir omtrent som å kjøre samme behandling på influensa som på pollenallergi. Som pollenallergi skyldes Type 1 en immmunitetsreaksjon fra kroppen mot det som ikke er fiender. Slå diabetes type 1 er det bukspyttkjertelsens insulinproduserende celler som rammes. Slå opp “autoimmun” på Wikipedia, så skjønner du kanskje mer. Og uten insulinproduksjon er det ingen diett som kan redde pasienten.

Jeg tør påstå at ingen, heller ikke du, har klart å kvitte seg med diabetes type 1 ved å endre kosthold. Siden du påstår det motsatte, bør du komme med relevante eksempler på at det kan skje. Jeg får bare gratulere deg med å ha blitt kvitt type 2 for egen del. Topp for deg, men det har overhodet ingen relevans for meg.

At du er frekk nok til å beskylde meg for å ha påført meg min egen sykdom tar jeg med stor ro. Jeg prøver bare å bidra i kampen mot din kunnskapsløshet. Værsågod. Men nå får det også være nok.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Er i samme båt som Sven og opplever utrolig mange misforståtte meninger\oppfatninger om hele diabetes konseptet faktisk. Kan ikke skjønne at nivået ligger så lavt som det gjør, så vansklig er det ikke. Greit om man ikke bryr seg i utgangspunktet og ikke vet forskjellen, men etter å ha involvert seg i en spesifikk debatt om emnet så bør en klare å holde en viss standard.

Diabetes type 1 & 2 sentrerer seg begge rundt hormonet insulin men på forskjellige måter.

Type2 == Insulinresidens (ufølsomhet\dårlig følsomhet for hormonet)
Type1 == Total mangel på tilstedeværelse av hormonet. Ergo hormonet må tilføres kunstig i væskeform gjennom fettvevet.

Problematikken hos type2 diabetikere ligger altså ikke i det at kroppen ikke lengre produserer hormonet selv. Følsomheten for hormonet er derimot nedsatt i varierende grad. Kroppen svarer ikke tilstrekkelig bra nok på hormonet med andre ord.

Egen insulinfølsomhet kan påvirkes gjennom egen aktivisering og diett. I perioder mye høy aktivitet så merker jeg selv at eget insulin behov kan reduseres med 30\40% daglig. Noe som poengtere hvor effektiv en slik “behandlingsform” i så måte vil være for en type 2 diabetiker.

Måten jeg har formulert denne forklaringen er gjennomtenkt og har til hensikt å skape minst mulig forvirring. Det er å forvente at du nå skjønner forskjellen på type1 og 2 diabetes. Nå vil jeg ikke se noen nisser som antyder at de ikke har fått med seg hva forskjellen dreier seg om.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Takk, Henning. :-)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00